Mitt første møte med NAV

"Hei. Det er Ingvild fra Nav Forvaltning i Oslo. Jeg ringer bare for å si at jeg nettopp har behandlet søknaden din. Du kan forvente betaling innen to til tre virkedager".

Etter tre måneder og én uke kom altså telefonen som bekreftet det. NAV hadde endelig behandlet ferdig min pappapermsøknad. Jeg sank ned på kne i lettelse og litt glede. Men gleden skyldes ikke NAV. Gleden skyldes at jeg nå slipper å bruke mer av pappapermen min på å mase på NAV og bekymre meg for penger.

Kjære NAV. Dette er historien om mitt aller første møte med dere.

I begynnelsen av februar sendte jeg inn den første søknaden om pappaperm, om lag 5 uker før permisjonen min skulle begynne. Ifølge deres nettsider er behandlingstiden 4-6 uker. Da har jeg sendt inn i rett tid, tenkte jeg.

Jeg følte meg trygg på at jeg hadde fylt ut korrekt, men ikke lenge etterpå kom det et brev i retur. Og da startet problemene. I sin søknad om permisjon hadde nemlig min samboer lagt inn at hun skulle ha fire ukers ferie i juli. Datoene var skrevet inn, min samboers arbeidsgiver hadde merket seg ferien(de betalte ikke ut lønn til henne da hun hadde ferie), men det var allikevel et problem. Da vi fikk brev med vedtak om innvilget permisjon, tenkte vi ”dette gikk jo raskt, så bra” og så ikke så nøye på papirene. Det burde vi gjort.

For i brevet jeg fikk fra NAV etter min første søknad ble det nemlig opplyst at siste dag av fellesperioden(perioden mor og far kan dele mellom seg som de vil, før fars permisjon kommer), var over ca. fire uker tidligere enn det som stod i papirene vi hadde liggende hjemme. Jeg skjønte ingenting, og tok min første telefon til NAV.

”Ja. Jeg ser her at det ligger inne at hun skulle ha ferie i fire uker ja. Men det må det søkes om. Og så har ikke vi fått noen søknad, og da har vi ikke gjort noe”, sa rogalendingen i telefonen.

Min samboer skulle altså søkt om utsettelse av permisjonen for å ta ut sin ferie. Og ja, jeg og Anita skulle nok ha lest papirene vi fikk bedre. Men det gjorde vi ikke. Kanskje kunne NAV ha purret på søknaden de aldri fikk? Det gjorde de uansett ikke, og spørsmålet mitt var nå: ”Hva i alle dager gjør jeg”?

Rogalendingen jeg snakket med først foreslo at samboeren min skulle sende inn søknad om utsettelse av sin permisjon, som altså ifølge NAV var ferdig på det tidspunktet.

Jeg fikk det ikke til å stemme og tok en ny telefon til NAV dagen etter. Jeg kan ikke huske hva vedkommende på telefonen sa, men det var noe ikke helt ulikt det rogalendingen sa. Da jeg hadde glemt et tilleggspørsmål jeg hadde, måtte jeg ringe ytterligere en gang samme dagen. Da benyttet jeg også muligheten til å stille spørsmålet ved ferieavviklingen en gang til, for å se om jeg fikk det samme svaret av denne personen. Det gjorde jeg ikke.

”Nei, dette fikser vi enkelt. Det er ingenting å stresse seg opp over”, sa nordlendingen i andre enden i en nærmest angripende tone for at jeg ikke skulle få anledning til å fremføre ytterligere hjertesukk.

Han kom med et nytt forslag. Samboeren min skulle bare få en bekreftelse fra arbeidsgiver på at hun hadde tatt ut ferie, så skulle jeg sende inn det med en omtrent lik søknad som jeg hadde sendt inn innledningsvis. Da ville alt være i orden, ifølge mannen i telefonen. Han var skråsikker. ”Da vil alt være greit”, sa han.

Det var det selvfølgelig ikke. Jeg fikk nok en gang søknaden i retur. Med gule streker og beskjed om at ting ikke stemte. Enda jeg hadde gjort akkurat som vedkommende på telefonen sa. Sukk. Ny runde.

>Jeg ringte NAV igjen. Denne gangen kom jeg i kontakt med en dame som kunne informere meg skikkelig. Det viste seg at jeg måtte søke om gradert uttak for de første fire ukene, frem til min egentlige permisjon skulle begynne, med mindre permisjonen min skulle begynne en måned tidligere enn jeg først hadde tatt utgangspunkt i. Og det hadde ikke fungert.

Problemet mitt er og var nemlig at jeg på det tidspunktet var tilkallingsvikar i Aftenposten, og ikke jobbet 100 prosent. Og man må jobbe 100 prosent for å kunne søke om utsettelse av permisjon. Derfor måtte jeg søke om såkalt gradert uttak, hvilket betydde at jeg tok ut to dager pappapermisjon før permisjonen min på jobb begynte.

Da jeg skulle sende inn den søknaden snakket jeg i 15 minutter med en NAV-ansatt på telefonen, for å sørge for at jeg fikk datoene riktig. Her skal man nemlig angi hvor mange prosent man skal ta ut i gradert pappaperm, og da måtte jeg ha hjelp for at utregningene, prosent vs. dager, skulle bli riktig. Det ble en tung og innviklet telefonsamtale. Midtveis sa jeg: ”Men du. Jeg sitter jo med papirene her. Hva om jeg tar med meg papirene til mitt lokale NAV-kontor og får de til hjelpe meg. Det må jo være en idé?”.

”NEI! Nei! Det er det ikke. Det er ikke en god idé. Det…det skal du ikke gjøre”, sa mannen i andre enden meget bestemt.

Jeg stusset litt på det, men til slutt fikk jeg fylt ut skjemaet og sendte det inn.

Etter noen uker uten å ha hørt noe ringte jeg inn. Jeg ville forsikre meg om at de hadde fått papirene. Og at alt var greit. Alle papirene var også utfylt riktig. Det kunne personen i andre enden bekrefte. Men vedkommende la til at behandlingstiden kunne være opp mot 12 uker i Oslo.

”Det betyr at du skal ha svar før ca.1.mai”.

”Jaja”, tenkte jeg. Jeg hadde tross alt en del penger å gå på, så vi skulle nå klare oss frem til 1.mai.

Så gikk ukene. Mai nærmet seg. En uke før, 11 uker etter at søknaden var sendt inn, ringte jeg igjen. Da fikk jeg beskjed om at saken ikke var ferdigbehandlet.

”Men dersom du ikke har hørt noe innen neste fredag(2.mai), så ringer du oss igjen”, sa damen jeg snakket med.

Dagene gikk. Intet vedtak. 2.mai ringte jeg igjen. Kontoen min var skremmende nær null. Det er tross alt en del utgifter knyttet til det å ha barn. Og til det å leve. Husleie. Regninger. Jeg hadde tross alt regnet med å få penger senest før senest i månedsskiftet april/mai.

”Nei, det er ikke fattet noe vedtak. Men det skulle vært gjort. Jeg kan purre. Da skal det være ferdig i løpet av to-tre dager”, sa damen på telefonen.

Mandagen kom. Ingenting skjedde. På tirsdagen, et stykke utpå, dagen ringte jeg igjen.

”Nei. Det er ikke fattet noe vedtak”, sa damen i andre enden. Men hun skulle purre en gang til. Purre. Ikke aner jeg hva det betyr i NAV-systemet. Betyr det at man blir satt i en ny kø? En kø for saker som haster?

”Men hvor lang tid kan jeg forvente at det tar? Jeg har ingen penger igjen på konto”, sa jeg. ”Jeg vet ikke. Du skulle hatt svar. Saksbehandlingstiden har gått ut”, svarte NAV-damen. At jeg skulle hatt svar hjalp ikke meg, og bidro i alle fall ikke til at kontoene min ble noe mindre tom.

Jeg var forbannet. Jeg skrev en klage til NAV. På saksbehandlingstid. Den klagen skal jeg visst få tilbakemelding på. Hvem vet når det svaret kommer.

Dagen etter, ikke lenge før arbeidsdagens slutt, ringte jeg igjen. På dette tidspunktet hadde jeg bestemt meg for å ringe daglig til jeg hadde fått svar.

”Nei, det er ikke fattet noe vedtak. Jeg ser jo at det er purret to ganger. Det jeg kan gjøre er å sende saken din til min sjef. Så kan hun sende en påminning til de som sitter med saken”, sa damen. Hun fortalte at hun satt i Rogaland og måtte sende saken til sin sjef i Rogaland, som så måtte sende e-post til de ansvarlige i NAV Forvaltning i Oslo med purring/påminning.

På dette tidspunktet må jeg innrømme at frustrasjonen og maktesløsheten føltes overmannende. Jeg hadde ingen penger. Ingen kunne fortelle meg hvor lenge jeg måtte vente. Ingen kunne gi meg tilfredsstillende svar utover ”du skulle hatt svar”.

På torsdagen var jeg innom et NAV-kontor. Mannen der var hjelpsom, og skjønte godt at jeg var irritert. Han forklarte at han kunne se at det var sendt en e-post i NAV-systemet(fra sjefen i Rogaland), men at saken ikke var behandlet ferdig.

Han kom også med en meget treffende oppsummering: ”Her er det noen som ikke har gjort jobben sin. Hvorfor de ikke har gjort det, det vet ikke jeg. Det kan kanskje noen i NAV Forvaltning i Oslo svare på. Kanskje de har glemt søknaden”, sa han på en måte som fortalte meg at han ikke kunne gi meg noe godt svar på hvorfor det tok så lang tid.

Han foreslo at jeg neste uke(altså denne uken), kunne ringe NAV Forvaltning i Oslo. ”Det kan du gjøre på onsdag, for eksempel”, sa han.

Ikke pokker, tenkte jeg. Jeg ringte fredag morgen.

Damen på telefonen denne gang gikk først inn og sjekket status på søknaden min. Fremdeles ikke behandlet. Jeg sa klart i fra om at jeg ønsket å snakke med noen i NAV Forvaltning i Oslo. Vedkommende kunne ikke sette meg over. ”Vi er ikke på samme telefonsystem”, forklarte hun. ”Men jeg kan legge igjen en beskjed om at du vil snakke med dem. Da må de ringe deg innen to virkedager”.

Jeg sukket tungt. NAVs saksbehandlingstid fremstod for meg på dette tidspunktet som en abstrakt størrelse. Men jeg ga det en sjanse. ”Ja. Be dem ringe meg”, sa jeg.

Cirka en halvtime senere ringer telefonen. Det er Ingvild fra NAV forvaltning som forteller meg at søknaden er ferdigbehandlet. 13 uker etter at jeg sendte inn søknaden. Og 30 minutter etter at jeg har insistert på å få snakke med noen fra NAV Forvaltning.

Og da spør jeg meg: Er det tilfeldig at søknaden plutselig er ferdig 30 minutter etter at jeg har krevd å få snakke med de som sitter og behandler søknaden? Er det bare tilfeldigheter? Eller var det noen som oppdaget at de hadde fått beskjed om å ta kontakt med en person som hadde purret og purret uten at saken hadde kommet noe vei, og fant ut at de måtte behandlet søknaden før de ringte opp igjen og risikerte å få en bøtte med kjeft?

I det store og det hele sitter jeg igjen med et ganske dårlig inntrykk av NAV etter mitt første møte med dem. Jeg skal avslutningsvis gi mine tanker på ting jeg mener ikke fungerer og ting som er unødvendig byråkratiske.

Informasjonen som gis over telefon er ikke til å stole på. Man får forskjellig svar på samme spørsmål. Informasjonen man får er direkte feil. Her må noe gjøres. Kompetansen til de som svarer på telefonen må opp. Det de sier MÅ være rett. Hvis ikke må de si ”dette vet jeg ikke. Dette må jeg sjekke opp i. Kan jeg ringe deg igjen, eller få noen som kan det til å ringe deg opp igjen”?

Det virker unødvendig byråkratisk å måtte søke om en ferie som står oppgitt i den opprinnelige søknaden om permisjon. Når en forelder søker om permisjon, og legger inn en ferie på fire uker midt i permisjonen, så bør det være en automatikk i at NAV godkjenner ”utsettelsen” samtidig som de godkjenner søknaden. At de skal ha inn en ny søknad om utsettelse av permisjon virker som unødvendig mye papir og fører jo også til merarbeid for saksbehandlerne. Da kan jeg jo tenke meg at det igjen går ut over saksbehandlingstiden.

Og saksbehandlingstiden må de gjøre noe med. På NAVs nettsider står det at 100 prosent av søknadene om foreldrepermisjon skal være behandlet INNEN 12 uker. Vel, det er de ikke. Det skal ikke være nødvendig å måtte purre FIRE ganger før en søknad ferdigbehandles. Og ingen skal fortelle meg at det er en tilfeldighet at søknaden min var ferdig 30 minutter etter at jeg hadde bedt om å få snakke med de ansvarlige. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av mitt mas.

I NAV-sammenheng kan jo nok kalles en ressurssterk person. Jeg jobber. Jeg er frisk og jeg har en viss peiling på byråkrati og offentlige papirer som følge av min jobb som journalist. Og jeg har tid og krefter til å mase og purre. Men hva med de ressurssvake? De som synes NAV-papirer er vanskelige. De som er syke. De som ikke har midler i bakhånd når NAV ikke overholder sine egne frister. De som ikke har krefter til å mase. De som har nok med å komme seg gjennom hverdagen. Hva med dem, NAV? Blir de glemt? Havner de bak i køen? Bak de som har krefter til å mase?

Jeg er veldig glad for at vi i Norge gis anledning til å være hjemme med barna våre så lenge som vi gjør. Det er en gave. Men i mitt tilfelle var NAVs behandling med på å forringe kvaliteten på minst et par av ukene med permisjon. Jeg måtte bekymre meg for penger, mase på NAV og i det hele tatt bruke masse tid på ting som jeg strengt tatt ikke burde.

Så er håpet mitt at andre slipper de samme bekymringene, den samme feilinformasjonen og den samme uholdbare saksbehandlingstiden. Og den utmattende usikkerheten som følger med det å ikke ha penger og ikke vite når man får det.